Arktisk råds arbeidsgrupper gjennomfører regelmessige vurderinger av miljøtilstanden i Arktis. I 2013 hadde COAT-forskere ansvaret for en helthetlig tilstandsvurdering av tundraøkosystemene i Arktis (Ims m. fl. 2013). Nå har nye tilstandsvurderinger blitt gjennomført for et utvalg av sirkumpolart viktige artsgrupper i disse økosystemene. Eva Fuglei og John-André Henden har ledet et slikt arbeid på rype, mens Dorothee Ehrich har ledet arbeidet på lemen. Begge arbeidene som er publisert i tidsskriftet AMBIO, har involvert forfatterteam og analyser av populasjonstidsserier fra store deler av Arktis.
Rype og lemen er sirkumpolart utbredte artsgrupper i arktiske landøkosystemer; her representert med en fjellrype hann (Foto: Geir Vie) og et “norsk” lemen. Foto: Rolf A. Ims
Rypearbeidet til Fuglei, Henden m. fl. viser at fjellrype og lirype har svært forskjellig dynamikk i ulike deler av Arktis. Populasjonssykluser er vanlig, men lengden (perioden) på disse syklusene varierer mye avhengig av hvilke andre arter (særlig andre planteetere) som finnes (og dominerer næringsnettet) i økosystemene. For eksempel, er sykluser med en periode på ca. 10 år vanlig i N-Amerika hvor næringsnettdynamikken i stor grad er drevet av snøskoharesykluser med en tilsvarende periode. I det nordlige Skandinavia har lirypebestandene en tendens til 3-5-års sykluser som drives av smågnagersyklusen i denne regionen. Fjellrype som kan finnes i enklere næringsnett enn lirype (bl.a. på øyene i Arktis), har ofte sykluser der det er jaktfalk – en rypespesialist som kan drive rypesykluser. På Svalbard som mangler andre planteetere med syklisk dynamikk eller spesialiserte rypepredatorer, har fjellrypepopulasjonen en relativt stabil, ikke-syklisk dynamikk. Flere av rypebestandene i Arktis har vist en negativ trend de siste 10-årene, men det er vanskelig å attribuere dette til bestemte miljøendringer. Dette er fordi slike bestandstrender også kan være en del av den naturlige dynamikken hos disse fuglene som har komplekse relasjoner til mange andre arter i næringsnettet. Å påvise effekter av miljøendringer vil kreve lange tidsserier av flere arter i næringsnettet og økosystembaserte analyser som COAT har ambisjoner om å gjøre i sin rypemodul.
Ryper kan ha populasjonssykler som er drevet av predasjon fra jaktfalk. Her er de typiske restene (et ribb) av et jaktfalkmåltid. Foto: Geir Vie
Lemenarbeidet til Ehrich m.fl. viser også at Arktis er svært heterogent med hensyn på hva slags type populasjonsdynamikk som de ulike stedegne lemenartene har. Lemen er berømt for sine 3-5-årssykler, og det særlig på grunnlag av studier av det «norske» lemen (Lemmus lemmus). Men mange tidsserier, særlig fra andre arter og steder i Arktis, viser en mer uregelmessig dynamikk. Grunnen kan være at lemen finnes i svært ulike økosystemkontekster i Arktis, bl.a. forskjellige klimaregimer eller næringsnettsammenhenger. Noe av variasjonen skyldes nok også at lemen overvåkes med svært forskjellig metodikk og med ulike formål på ulike lokalitetene. Derfor maner forfatterne til mer harmonisert metodikk for å kunne gjøre bedre sammenligninger av lemenpopulasjonenes tilstand i ulike deler av Arktis. Metodiske svakheter, samt korte tidsserier med mye variasjon, gjør at det nå vanskelig å konkludere sikkert om i hvilket omfang lemen i Arktis er negativt påvirket av et mildere vinterklima - slik som tidligere studier av populasjoner på Grønland og i fjellet i S-Norge har vist. Likevel tyder de nye analysene på at slike trender foreløpig bare gjelder mindre deler av Arktis, og særlig der lemen forekommer sammen med andre smågnagere i den sørligste delen av Arktis. På Varangerhalvøya overvåker COAT lemen på sørgrensen av Arktis hvor to andre musearter (fjellmarkmus og gråsidemus) er svært vanlige. Dermed kan COATs smågnagermodul gi nærmere innsikt i et fenomen som nå ser ut til å gjelde sirkumpolart.
Flere lemenarter finnes i Arktisk og ikke alle populasjoner har typiske sykler. Her et halsbåndlemen fra en lav-arktisk lokalitet i Sibir. Foto: Valeri Belov
Både rype og lemenstudiet påpeker at overvåkningen av disse økologisk viktige artene har en svært dårlig geografiske dekning i Arktisk. Det å utvikle mer effektiv metodikk, som det arbeides med i COAT Tools, kan bidra til å bedre denne situasjonen.