Svalbardreinen er en underart av reinsdyr/boazu som bare finnes på Svalbard/Sválbarda. Når de første forfedrene til svalbardreinen ankom Svalbard etter siste istid er ikke helt kjent, men anslås mellom 5-7000 år siden. En betydelig genetisk differensiering fra andre reinsdyrstammer i Eurasia, Nord-Amerika og Grønland viser at svalbardreinen har vært isolert i lang tid.
På 1800-tallet økte jaktrykket på Svalbardrein og flere lokale bestander ble utryddet. Jaktrykket økte ytterligere tidlig på 1900-tallet, dels fordi kullgruveselskapene som etablerte seg på Svalbard, brukte profesjonelle jegere for å skaffe reinkjøtt til arbeiderne. Lav bestandsstørrelse førte til at svalbardreinen ble fredet i 1925. I dag har svalbardreinen re-etablert seg i alle de områdene hvor jakt hadde ført til utryddelse. En sterkt regulert jakt ble åpnet for fastboende i 1989 basert på prinsippet om at jakta ikke skulle ha nevneverdig innvirkning på bestandens størrelse, alders- og kjønnssammensetning.
Det finnes ingen rovdyr på Svalbard som dreper svalbardrein i betydelige antall. Konkurranse fra andre plantespisende dyr er også antatt å være begrenset, selv om økende gåsebestander kan spille en rolle i enkelte habitater. De viktigste driverne av reinens bestandsdynamikk er derfor tilgangen til føde, klimavariasjon og muligens parasitter. Klima er en hovedfaktor i tilgangen til føde. Planteproduksjonen er sterkt påvirket av sommerklimaet. Selv om Svalbard ligger i høy-arktis (74 ° - 81 ° N), er øygruppa utsatt for et klima som kan gi regn også om vinteren. Slike milde vinterforhold kan føre til omfattende is på tundraen som kapsler inn beiteplanter og reduserer reinenes tilgang til matplanter betydelig. I tillegg vil tykkelsen på snødekket gjennom vinteren påvirke tilgjengeligheten av føde. Planteproduksjonen er på den annen side sterkt påvirket av sommerklimaet. I det 21. århundre har de overvåkede bestandene av svalbardrein vist enten en økende trend eller liten endring i størrelse. Variasjon i snø og værforhold har imidlertid forårsaket betydelige svingninger i overlevelsen og reproduksjonen til reinsdyra. Dette har gitt store svingninger i antall reinsdyr mellom år.
Antall svalbardrein i Adventdalen (sommertelling 1979-2021) og på Brøggerhalvøya (vintertellinger 1978-2021).
Forventet klimapåvirkning
Klimaendringene forventes å ha både negative og positive effekter på svalbardreinen. Varmere og våtere vintre gjør episoder med regn om vinteren mer vanlige. Slike hendelser kan forårsake is på bakken eller i snølagene, og redusere beitetilgangen for reinen. Samtidig vil lengre og varmere somre føre til økt plantevekst og biomasse samt bedre tilgjengelighet til vegetasjonen utover høsten, og dermed forbedre beitemulighetene til svalbardreinen. Summen av de negative effektene fra varmere vintre og de positive effektene fra varme somre og lengre høstperioder vil avgjøre utfallet av klimaeffekten på svalbardreinen.
Klimaeffektene på svalbardreinen er forventet å ha en kaskadeeffekt på fjellreven. Økt antall rein og / eller dårlig vinterklima kan føre til at flere kadavre er tilgjengelig for fjellreven om vinteren. Økt kadavertilgang forventes å føre til at flere hi tas i bruk i påfølgende yngleperiode og gi en positiv effekt på valpeproduksjon og overlevelse. I tillegg er svalbardreinen en viktig plantespisende art på Svalbard, og endringer i deres tettheter forventes å bidra til omfattende vegetasjonsendringer.
Forvaltningsrelevans
- Svalbardreinen er stedegen for Svalbard. Forvaltningen av denne underarten er derfor den norske regjeringens ansvar.
- Svalbardreinen er en nøkkelart i økosystemet på Svalbard og påvirker både vegetasjonssamfunn (struktur og sammensetning) og fjellrevens bestandsdynamikk.
Overvåkingsmetoder
Bestanden av svalbardrein overvåkes årlig på Brøggerhalvøya, Sarsøyra, Kaffiøyra, Adventdalen og i Reindalen-Colesdalen gjennom strukturtellinger der alder og kjønn registreres. I tillegg følges individuelt merkede rein årlig gjennom fangst-gjenfangststudier der både kroppsmasse, reproduksjon og overlevelse måles i de samme overvåkingsområdene. Fra de felte dyrene under jakten, leverer jegerne slaktevektdata. I de senere år har svalbardreinens romlige økologi og responser til endringer i habitatene blitt studert ved bruk av GPS-merking av simler i overvåkingsområdene.