Nedgangen i fuglebestander i Arktis kan skyldes en grønnere tundra
Publisert: 1. juli 2019
Mange av fugleartene i Arktis har gått sterkt tilbake i løpet av de siste 10-årene. Foreløpige analyser gjort i forbindelse med en test av det nye Fagsystemet for økologisk tilstand viser at dette også gjelder tundrafuglene i COATs overvåkningsområder på Varangerhalvøya. Mange fuglearter er særlig sårbare i hekkesesongen. Spesielt arter som hekker på bakken kan være mye utsatt for reirpredasjon. Et studium i publisert i Science i fjor viste at det har skjedd en dramatisk økning i reirpredasjonen hos arktiske vadefugler siden 1990-tallet. Denne økningen sammenfalt med temperaturøkningen i Arktis. Forfatterne av Science-artikkelen spekulerte om endringer i vegetasjonen eller gnagersyklus kunne være involvert.
I en artikkel som i dag publiseres i Nature Climate Change gir COAT-forskere ytterligere holdepunkter for at vegetasjonsendringer - gjennom fenomenet «arktisk grønning» - kan gi øket predasjonsrate på reir. Studiet gir også en indikasjoner på hvilke alpine soner (eller økotoner) av tundraen hvor fuglereirene kan være mest utsatt for predasjon og videre at gnagersyklusen nå kan spille en noe annen rolle i relasjonen mellom reirpredatorer og bakkehekkende fugler enn tidligere.
Fjellrypereir. Foto: Rolf A. Ims
Arktisk grønning skyldes økende plantebiomasse på tundraen fordi vekstsesongene blir lengre og varmere. Grad av grønnhet kan måles fra satellitter. Ved hjelp av 900 eksperimentelle reir som simulerte eggkull hos rype og vadefugl (slik som heilo og boltit) i et utvalg av tundralandskaper - med varierende grad av grønnhet i Finnmark - viste COAT-studiet at predasjonen økte med 72% fra de minst grønne til de grønneste tundralandskapene. Dette resultatet er i samsvar med økologisk teori som predikerer at en øket planteproduktivitet i arktiske næringskjeder vil gi høyere predasjonsrater. Designet på studiet inkluderte også høydegradienter fra skoggrensa til den mellom-alpine sonen i hvert landskapsområde. Predasjonen økte langs disse høydegradienten, noe som indikerer at fuglearter som hekker høyt i fjellet kan være særlig utsatt for reirpredasjon.
Studiet ble gjort over en 5-årsperiode som inkluderte en hel gnagersyklus. Som forventet var predasjonsraten høyest rett etter toppåret i syklusen. Mer uventet var det at predasjonsraten fortsatte å være temmelig høy selv 2-3 år etter toppåret. Med et slik tidsforsinkelse i rovdyrenes respons blir den kumulative effekten av predasjonen høyere over en gnagersyklus.
Det å vite hvilke predatorarter som står bak økningen av predasjonen er naturligvis viktig hvis situasjonen for bakkehekkende fugl i Arktis etterhvert blir så ille at forvaltningstiltak kan være nødvendige. Det ble derfor gjort et forsøk på å bestemme hvilke predatorarter som sto for reirpredasjonen ved å ha et kunstig egg av plastelina i alle de kunstige reirene. Merker på plastelina-eggene viste at predasjon fra fugl (antakelig mest kråkefugl) var viktigst. Men fordi denne metodikken gir en ganske usikker artsidentifikasjon er det behov for å utvikle ny metodikk for studier som er baserte på både kunstige og ekte reir. COAT (gjennom prosjektet COAT Tools) er nå i gang med utprøving av ny metodikk for å bedre kunnskapen om reirpredasjon i tundraøkosystemer.