Forvaltning av truede arter igjennom en redusering av rovdyrbestanden har blitt vanligere. Hvorvidt denne typen forvaltning virkelig leder til økning av de truede artenes bestander, er mindre klart. I ett nytt studie, evaluerte COAT forskere effekten av et rødrevjakt-program på den truede lirypa.
Henden et al. 2020 fikk forsiden av Journal of Applied Ecology nr. 1, januar 2021. Foto: Rolf A. Ims.
Økende populasjoner av mellomstore predatorer, som rev og kråkefugl, mistenkes å være årsaken til nedgang i sårbart dyreliv mange steder. Følgelig har tiltak for å redusere deres bestander (desimering) blitt vanlige. Den høye mobiliteten og motstandskraften til mange slike predatorarter betyr imidlertid at tiltak som tar sikte på å redusere bestandene, må være intensive, langsiktige og ha ett stort romlig omfang. Dette fører ofte til logistiske og økonomiske begrensninger for utformingen av slike tiltak. Om dette leder til begrenset romlig utstrekning av både tiltaksområder og kontrollområder, er evalueringen av tiltakenes effekt vanskelig. Lange tidsserier sammen med overvåkning av potensielt andre viktige drivere som påvirker målpopulasjonene kan derfor bidra til å lindre på dette problemet.
Rødreven (Vulpes vulpes) har økt i mengde og utbredelse i den alpine/arktiske tundraen de siste 50 årene. Samtidig har mange fuglearter hatt kraftige bestandsnedganger, inkludert lirypa (Lagopus lagopus), sannsynligvis på grunn av økt predasjon. I en ny studie (Henden et al. 2020 JApplEcol) i Øst-Finnmark, har vi vurdert virkningen av et langsiktig (12-år) og romlig omfattende (~ 3500km2) program for bestandsreduksjon av rødrev på den rødlistede Lirypa. Lirypebestandene har samtidig blitt overvåket årlig både i tiltaksområdet og i et tilstøtende ikke-tiltaksområde, inkludert i en femårsperiode før rødrevtiltaket startet.
En analyse uten å ta hensyn til annen næringsnettdynamikk avslørte at reduksjonen av rødrev sannsynligvis har dempet nedgangen i rypepopulasjonene i tiltaksområdet, noe som har resultert i ca. 25% høyere tetthet sammenlignet med kontrollområdet. Men det viste seg imidlertid at andre drivere i næringsnettet delvis maskerte effekten av tiltaket. Ved å ta hensyn til tre viktige næringsnettdrivere for rypedynamikken (mengde smågnagere, tilgjengelighet av reinkadaver og høsting av rype), fikk vi et mer presist anslag av effekten av rødrevtiltaket som viste ca. 40% høyere rypetetthet (4,3 mer rype / km2) i tiltaksområdet.
Figur. Øvre panel: Linjene viser tidsserier av rypetetthet (på log-skala). Punktene viser modellerte gjennomsnittlige tetthet (med 95% KI) før og etter reve-tiltaket for henholdsvis Varanger-tiltaksregionen og Ifjord-Tana-kontrollregionen.
Nedre panel: Estimert innvirkning av rødrev-tiltaket på rype populasjonstetthet (log-skala) justert for innflytelse av næringsnettdrivere (svart linje og fylte symboler). Til sammenligning viser den mørkegrå linjen med åpne sirkler estimater som ikke tar til hensyn næringsnettdrivere. Disse estimater er de samme som er vist i del “Etter” i øvre panel.
Med denne studien er vi blant de første som gir bevis for rollen den nylige økningen rødrevbestanden spiller i forhold til nedgangen i fuglebestander i Arktis de siste tiårene. Vi viser også at program for bestandsreduksjon av mellomstore predatorer kan dempe bestandsnedganger av truede arter, gitt at tiltakene har stor nok utstrekning og er langsiktige. Videre demonstrerer vi at vår evne til å måle effektene av slike tiltak for å bremse nedganger hos arktiske arter kan økes ved å gjennomføre og inkludere omfattende overvåking av andre påvirkningsfaktorer for målpopulasjonene. Dette er kanskje spesielt viktig for synkende fuglepopulasjoner i boreale og arktiske næringsnett, som ofte styres av sterke og flerårige interaksjonssykluser (f.eks. smågnagere).
Les hele artikkelen her