Vinterbeite begrenser reinbestandens størrelse og forholdene på bakken har alt og si for hvor lett reinen finner mat. Vinterbeitene til reinen er ofte i karrige, høyreliggende områder på Svalbard. Foto: Sophie Cordon.
I COAT har svalbardreinen en egen overvåkingsmodul der forskningsinfrastruktur fra COAT – nemlig GPS sendere – brukes til å studere hvilke områder reinen bruker (habitatbruk) valg den tar og ikke minst hvordan reinen er i stand til å tilpasse seg endringer i sine leveområder. COAT infrastruktur har finansiert GPS sendere, som gir eksakte posisjoner via satellitter. Senderne er satt på voksne simler (hunn rein) både på kysten og i innlandet. I bestander som viser motsatt utvikling i antall.
Den høyarktiske tundraen på Svalbard er utsatt for raske temperaturøkninger — hele fire ganger raskere enn ellers på jorda — og reinens muligheter til å respondere på et endret beitelandskap er sterkt begrenset av barrierer, som høye fjell og breer, og mangel på sjøis som den kan bevege seg over når forholdene er for dårlige om vinteren. I studien brukte vi et omfattende datasett av voksne, GPS merkede simler (2009-2018; n = 268 individuelle år) for å modellere sesongbestemt habitatvalg som en funksjon av fjernmålte miljøvariabler på tvers av år, og bygde deretter statistiske modeller som viser egnethet av sommer og vinter habitater på Svalbardskala.
I april fanges og merkes svalbardrein i COAT sine overvåkingsområder på Nordenskiöld Land og på Brøggerhalvøya. GPS telemetri er sentralt for å studere reinens områdebruk og tilpasninger til et sterkt endret beitelandskap. Her slippes ei simle med halsklave og øremerker fri. Bestandsregistreringene om sommeren forsøker å re-observere simler for å sjekke kalvestatus. Derfor er øremerker og halsklave nødvendig på de dyrene som ikke merkes med GPS-sender. Foto: Stuart Thomson.
Både sommer og vinter, fant vi som forventet at reinen foretrakk produktive habitater, beskrevet av NDVI (som er en vegetasjonsindeks) og plantebiomasse (fra et vegetasjonskart). Fuglefjellene, som er rike på plantebiomasse fordi arktiske sjøfugler gjødsler vegetasjonen, hadde betydning for habitat valg, særlig om vinteren. Derimot hadde terreng og høyde over havet, som ofte sier noe om snøforholdene om vinteren, begrenset påvirkning på habitatets egnethet, bortsett fra reinens bruk av høyereliggende områder om vinteren. De egnede habitatene for svalbardrein dekker bare en liten del av det totale landarealet på Svalbard. Omtrent 13,0 % av landarealet var egnet i begge årstider, mens kun sommer- og vinterområder alene bidro med en marginal endring på henholdsvis rundt + 4,7 % og 1,5 %.
Resultatene fra modellen viser at bevaring av relativt små geografiske områder vil være tilstrekkelig for å ta vare på reinens arealbruk gjennom året, noe som står i sterk kontrast til de fleste andre villreinbestander. Kartene som er utviklet er relevante for forvaltning av svalbardreinen, spesielt når det gjelder arealbruk, og er å finne i en forenklet og åpen versjon på Svalbardkartet.
Les hele artikkelen
Gå til kartene for sommer- og vinterområder